- SE PÅ MEG NÅ! // TRiGGER WARNiNG -

Jeg var ikke den mest populære personen på skolen, men det gjorde meg egentlig ingenting. Jeg hadde venner jeg var fornøyd med og visste så vidt hva popularitet var før 4 klasse. Det var da jeg begynte å se forskjeller mellom hvem som var "kule" og "ikke kule" i trinnet. Jeg var åpenbart i den "ikke kule" kategorien. Likevel hadde jeg venner som også var i den samme "kategorien" som jeg elsket å være med.

Jeg har mange episoder hvor mobbing har blitt gjort mot meg og med elever. Jeg sier ikke at jeg var perfekt, jeg var også en av de som ropte "Arne-lus" i gangene når Arne tok på en av jentene. Jeg får vondt i hjertet når jeg tenker tilbake på det, men det er det man gjør når man så veldig gjerne vil bli akseptert av resten. Vi var et mobbetrinn, uten tvil. Ingen av oss var perfekte og jeg har tilgitt hver og en av de som mobbet meg, men gud så mange som ble såret hver eneste dag. Det var ikke før i 6 klasse jeg forsto helt innerst inne at det som skjedde med meg var mobbing. Hvordan klarte jeg å overse at det å bli dyttet, dratt ned, slått til og snakket dritt til, bli sagt rykter om er mobbing? Det ga seg ikke bare helt uten videre, og det holdt på fram til ungdomsskolen (hvor det fortsatt var verbal mobbing, men mye mildere form enn på barneskolen). Det var da det slo meg hva som faktisk skjedde rundt meg og det var først da jeg forsto definisjonen på mobbing.

På slutten av barneskolen merket jeg depresjonen kom hardt inn på meg. Jeg skulket skolen ofte og selvskadet på mange forskjellige måter, slå meg selv, banke hodet i veggen til jeg ble svimmel, sov uten dyne på med vinduet åpent på en kald vinterdag eller tok en så varm dusj at huden ble kjempe rød. Første gang jeg husker at jeg hadde selvmordstanker var en gang jeg satt på stadioen og vi hadde idrettsdag i 7 klasse, og en av guttene kom bort og slang med leppa. Hva han sa husker jeg ikke, men jeg husker tyngden på ordene han sa, og jeg husker godt hvor vondt det gjorde. Jeg håpet på å dø der og da. Jeg ville at han skulle se at jeg døde innvendig av ordene han sa til meg, og da dø i virkeligheten. 

Da jeg startet på ungdomsskolen ble ting verre, selv om mobbingen ble mindre pga to av mobberne flyttet, så satt fortsatt ordene igjen og jeg hadde så ufattelig dårlig selvtillit, så ufattelig mye selv hat. Jeg tenkte at alle setningene om at jeg måtte slanke meg var sanne, og når jeg ser tilbake på bildene av hvordan jeg så ut på den tiden, så ser jeg at jeg IKKE trengte å slanke meg. Bare fordi jeg ikke hadde naturlig flat mage og liten beinbygning, og bare fordi jeg hadde former så var jeg ikke feit i det hele tatt. Men jeg begynte å hate meg selv, og hate kroppen jeg levde i, og hate tankegangen og hjernen min. Jeg ble en veldig negativ person og selvskadingen tok overhånd. Jeg selvskadet hver eneste dag i flere uker, og hadde gang på gang noe som jeg kaller "mini-selvmordsforsøk" hvor jeg reddet meg selv ut fra det hele tiden. Det var veldig vondt å være meg på den tiden.

Jeg flyttet når jeg startet på videregående til en ny skole, i et nytt fylke og fikk masse gode venner. Likevel var jeg helt ødelagt på innsiden, men ting gikk bedre. Likevel skjønte jeg ikke hvorfor jeg var så lei meg, jeg hadde tilgitt mobberne og hadde ikke problemer med traumer lenger. Jeg hadde kommet meg over det, og det var ikke det som var grunnen. Jeg hadde fortsatt så mye selv hat, og uten å egentlig helt skjønne hvorfor, så var jeg kjempe deprimert. Jeg selvskadet fortsatt veldig mye og gikk inn i sultefaser for å straffe meg selv. Til slutt ble det nok. Jeg taklet ikke smerten mer. Det eneste jeg gjorde var å ligge i en seng og ikke kunne gjøre noen ting for jeg hadde ikke energi til noen ting. Jeg hadde ikke energi til å spise, til å drikke, til å gå på do, til å gå på skole eller noen ting. Jeg orket det ikke mer. Jeg orker ikke lenger å ikke orke noe. 

Plutselig en dag kjente jeg meg glad, det var tre skoledager før skoleballet og jeg gikk på skolen igjen, jeg var med på skoleballet og etter skoleballet var det festival og jeg var ekstremt glad. Jeg kjente ikke igjen meg selv, jeg hadde ikke hatt det så bra på lenge. Plutselig fikk jeg kjempe energi boost og klarte ikke sove om natten. Jeg ryddet og vasket hele rommet og spiste masse mat. Jeg stelte meg, sminket meg, var aktiv i timen, hadde fullstendig latter krampe og følte meg som en dronning. På festivalen så gikk jeg rundt og sang høyt, jeg snakket med fremmede uten problem, noe som jeg vanligvis har, og var rett og slett helt i himmelen. Jeg kom hjem fra festivalen og det sekundet jeg gikk inn på rommet, var gikk alt helt ned. Jeg kjente en angst som jeg aldri har følt før, jeg skjønte ikke hvorfor jeg var redd. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg igjen ble så deppa. Jeg satte meg i senga og begynte å skrive selvmordsbrevet mitt. Det ble et veldig langt brev og var skrevet til alle jeg kjente og var glad i. Jeg orket ikke gå tilbake til den evige lange fasen med å være deprimert, så nå var det nok for meg.

Jeg gikk på doen og proppa i meg masse piller før jeg ble sendt til legevakten (kan skrive et helt innlegg om mitt første ordentlige selvmordsforsøk). Jeg havnet på akutten og ble sendt til psykiatrisk litt over et døgn senere. Her ble jeg i to måneder og startet på medisiner og behandling. Tiden etter forsøket var veldig tungt, og jeg hadde mange forsøk inne på psykiatrisk og når jeg kom ut. Jeg var jo ikke kvitt depresjonen, og medisinene tok jeg ikke. Men litt etter litt ble jeg bedre og nå er det over et år siden mitt siste selvmordsforsøk. Jeg har vært selvskadefri i 10 måneder nå i september og er på en mye bedre vei enn jeg har vært noen gang før. Alt i alt, varte smerten i 8 år i strekk, og jeg sliter fortsatt, men på en mye mindre måte enn jeg har gjort tidligere. 

Jeg trodde jeg aldri skulle bli bedre, men se på meg nå. Det jeg vil si til dere da er: IKKE GI OPP!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

DisputeAnOcean

DisputeAnOcean

20, Stavanger

Denne bloggen handler om mitt liv med bipolar lidelse og depresjon. Jeg skal skrive litt om min historie og tips og triks til hvordan man kan komme seg igjennom tøffe dager! Bloggen er anonym

Kategorier

Arkiv

hits